TILKNYTNING.

FOKUS PÅ BARN SOM HAR VÆRT UTSATT FOR NARKOTIKAMISBRUK I FOSTERLIVET.

Oppgave i udviklingspsykologi.

U-teori, bachelor.

Københavns Universitet, efterår 1996.

Skrevet av Anja Vaskinn

Karakter: 11

Hjemmeside.

E-post.

--------------------------------------------------------------------------------

INNHOLDSFORTEGNELSE.

DEL 1.

1.1 Innledning

1.2 Avgrensning

1.3 Begrepsavklaring

1.4 Problemformulering

1.5 Oppgavens oppbygning

DEL 2. HOVEDAVSNITT.

2.1 Teori

2.2 De narkotikamisbrukende mødre

2.3 Tilstand hos nyfødte barn av stoffmisbrukende mødre

2.4 Teratologi

2.5 Empiri

2.6 Behandling av forstyrrelse i relasjonen mor/barn

DEL 3. DISKUSJON

DEL 4. AVSLUTNING

DEL 5. LITTERATURLISTE

5.1 Anvendt litteratur

5.2 Bakgrunnslitteratur

--------------------------------------------------------------------------------

DEL 1. (Til innholdsfortegnelse)

1.1 INNLEDNING. (Til innholdsfortegnelse)

Jeg har i denne utviklingspsykologiske oppgaven bestemt meg for å belyse det feltet som jeg regner som mitt spesielle interesseområde, nemlig misbruksproblematikk. I første rekke dreier denne interessen seg om misbruk av narkotiske stoffer, og ikke om alkohol.

1.2 AVGRENSNING. (Til innholdsfortegnelse)

Dette kan utviklingspsykologisk belyses på flere måter, og jeg har valgt begrepet tilknytning som utgangspunkt. Jeg vil si noe generelt om tilknytningsteorien, før jeg deretter tar for meg hvilke vansker i tilknytningsmønsteret man kan observere hos barn av stoffmisbrukende mødre. Gjennom tilknytning kan man nemlig si noe om hvordan et menneskes emosjonelle utrustning er.

Da tilknytning har samspill mellom mor og barn som en foregående faktor, vil jeg også si noe om Sterns teori om dette, nærmere bestemt det han kaller affektiv avstemning.

I utgangspunktet ville jeg gjerne avgrense oppgaven til effekter av heroin og metadon, men den tilgjengelige litteraturen har ikke muliggjort dette. Grunnen til at jeg ønsket dette, er at heroin er det harde narkotiske stoff som misbrukes mest i Norge og som anses for å være det stoffet som er årsak til flest problemer, både samfunnsmessig og personlig, i vår del av verden. Men mye av litteraturen er amerikansk, spesielt den empiriske, og i USA er kokain det mest utbredte stoffet. Som en følge av dette vil oppgaven inneholde empiri vedrørende også andre stoffer enn heroin/metadon.

1.3 BEGREPSAVKLARING. (Til innholdsfortegnelse)

Tilknytning defineres av Bowlby (1988, s.36-37) slik:

"Når man om et barn (eller en voksen) siger, at det er knyttet til, eller har tilknytning til en anden, betyder det, at barnet er stærkt disponeret til at komme nær på og i tett kontakt med pågældende menneske og især til at gøre det under ganske bestemte betingelser. Dispositionen til at opføre seg på denne måde er en egenskab ved den tilknyttede person, en vedvarende egenskab, der kun ændres ganske langsomt som tiden går, og som ikke påvirkes af den øjeblikkelige situation."

Tilknytningsatferd deles av forskerne (Ainsworth, 1967, 1982 ifølge Cole & Cole, 1993, Main & Solomon 1985, 1986 i Carlson et al, 1989) opp i fire kategorier: Type A - unngående: Disse barna er lite oppmerksomme på sin mor (eller primære omsorgsperson). Ved gjensyn søker de ofte vekk fra henne. Type B - sikker: Dette er harmoniske barn, som er tillitsfulle ovenfor fremmede. De er opptatt av sin mor og blir urolige hvis de forlates, men lar seg lett trøste etterpå. Type C - ambivalent: Slike barn er ofte engstelige, og blir det i enda større grad hvis moren forlater dem. Ved gjensyn søker de først kontakt, men kan så ombestemme seg. Type D - disorganisert: Disse barna er karakterisert ved ikke å følge en spesiell av de ovennevnte atferdsmønstre. Isteden bruker de disse i kombinasjon, slik at deres atferd virker desorientert.

Rusmidlene jeg tar for meg i denne oppgaven er kokain, heroin/metadon og PCP.

Kokain er sammen med amfetamin det mest brukte stoffet i USA, om enn ikke så utbredt i Europa. Det tilhører gruppen av stimulanter, slik også kaffe og sjokolade gjør. Kokain kan administreres intravenøst, nasalt eller det kan inhaleres. Det aktiverer det sympatiske nervesystem, gjennom å øke hjerteraten og blodtrykket. Av emosjonelle virkninger kan nevnes at personen føler seg stimulert, veltilpass, euforisk, at hans/hennes oppmerksomhet øker, at vedkommende har mer energi og økt seksuell lyst. Høyere doser kan gi dysfori og angst, mens kronisk bruk kan forårsake paranoid psykose. Den primære farmakologiske effekt er aktivering av det dopaminerge system, med frisetting av dopamin i nucleus accumbens som, noe forenklet, regnes som forsterkningssenteret i hjernen.

Heroin er et semisyntetisk opiat, og det mest potente, da det er meget fettoppløselig og således når hjernen fortere og i større doser. Det kan administreres intravenøst, alternativt rett under huden ("skin-popping"), eller røykes. Virkningen kommer umiddelbart, men varer kun tre til seks timer. Heroin gir sterk eufori og en varmefølelse som ofte sammenlignes med orgasme. Personen føler seg roligere, han/hun befinner seg i en rolig drømmeaktig tilstand. Heroin reduserer angst, aggresjon og fiendtlighet. I det autonome nervesystem skjer en sammentrekning av pupillene, forstoppelse, blodtrykket synker, svetting øker og åndedrettet hindres ved større doser. Kronisk bruk kan gi seksuell dysfunksjon. Heroin gir en direkte stimulering av opiatreseptorer forskjellige steder i hjernen. Metadon er et syntetisk opiat som administreres oralt. Virkningen kommer etter 30 minutter og varer i 24-36 timer før abstinenssymptomene viser seg. I passende dose gir metadon sjelden eufori, og abstinenssymptomene er mindre plagsomme enn ved heroin.

PCP er en forkortelse for phencyclidine. Stoffet er et hallusinogen og kalles ofte "angel dust". PCP ble utviklet i 1950-årene som et narkosemiddel. Det kan røykes, sniffes eller administreres intravenøst. PCP gir en varmefølelse, kribling og nummenhet i ekstremitetene. Stoffet kan også forårsake forstyrrelser i oppfattelsen av ens egen kropp og gi følelser av ekstrem depersonalisering. Ved lengre tids bruk kan man oppleve forvirret beruselse, eventuelt koma. Noen får en schizofrenilignende psykose som kan vare opp til måneder. Slik bruk av PCP er også assosiert med vold, selvmord og depresjon. Det er ikke kjent hvordan hallusinogenene virker farmakologisk, men i kjemisk oppbygning ligner de serotonin og noradrenalin, så det er sannsynlig at de virker på de systemene i hjernen som anvender disse stoffene som nevrotransmitter (Rosenhan & Seligman, 1995).

Jeg velger utover i oppgaven å bruke begrepet "stoffbarn". Dette gjøres for enkelthets skyld og er ikke ment nedsettende.

1.4 PROBLEMFORMULERING. (Til innholdsfortegnelse)

Jeg ønsker å få større kjennskap til hva det betyr å bli utsatt for narkotiske stoffer i mors mage, spesielt hvorvidt det har betydning for et menneskes psykiske velbefinnende. Problemstillingen min er derfor hvorvidt slike barn i større grad utviser problemer i emosjonell utvikling i form av tilknytningsvansker enn andre barn. Jeg ønsker også å belyse hvordan samfunnet griper an situasjonen med narkotikamisbrukende mødre.

1.5 OPPGAVENS OPPBYGNING. (Til innholdsfortegnelse)

Jeg har valgt å starte oppgaven med en teoridel hvor jeg presenterer teorier fra Stern og Bowlby. Deretter sier jeg noe generelt om de narkomane mødre, før jeg tar for meg abstinenssymptomer hos de nyfødte og noen generelle opplysninger om teratologi. Jeg har et avsnitt om empiri, hovedsaklig i forhold til tilknytning, og et om behandling av forstyrrelser i relasjonen mellom mor og barn. I diskusjonen vil jeg komme inn på hvor årsakene til de tilknytningmønstre man kan observere hos stoffbarn ligger, en del vedrørende det samfunnsmessige perspektiv og noe om hva som konkret kan gjøres for å avhjelpe situasjonen. Oppgaven rundes av med en oppsummering i avslutningen.

DEL 2. HOVEDAVSNITT. (Til innholdsfortegnelse)

2.1 TEORI. (Til innholdsfortegnelse)

Samspill mellom mor/barn og tilknytning henger sammen. Samspillet, eventuelt mangel på et sådant, kommer først og danner utgangspunkt for hvilken type tilknytning som oppstår.

Daniel Stern (1985) er opptatt av samspill, og da spesielt avstemning som et viktig element i den sammenhengen.

Stern er psykodynamisk orientert, men har et annet syn på spedbarnet enn psykoanalysen. Innen psykoanalysen snakker man ofte om det "kliniske barn", men ved observasjon vil man oppdage at dette ikke stemmer overens med virkeligheten. Stern snakker isteden om det "kompetente barn". Han tillegger det en rekke ressurser og en autonomi psykoanalytiske teoretikere ikke har gjort. Stern har utarbeidet en teori for utvikling av selvbegrepet. Ifølge den går barnet ikke gjennom faser, men beveger seg opp gjennom ulike nivåer. Det lavere nivå er integrert i og en del av det høyere. Nivåene ligger lagvis og eksisterer sammen. Det er fire slike nivåer: en fornemmelse av et gryende selv, av et kjerneselv, et subjektivt selv og et verbalt selv.

I forbindelse med fornemmelsen av et subjektivt selv, spiller affektiv avstemning en rolle. Dette dreier seg om samspillet mellom mor (eller primær omsorgsperson) og barn. Et samspillsforløp inneholdende affektiv avstemning pågår på denne måten ifølge Stern: Moren registrerer spedbarnets atferd og utleder utfra den en indre følelsestilstand hos barnet. Så utfører hun en atferd som ikke er nøyaktig den samme som den spedbarnet utviser, men tilsvarende. Deretter avleser barnet denne og opplever at den er assosiert med dets egen opprinnelige følelsesopplevelse. Moren utfører ikke en nøyaktig imitasjon. Oftest er den kryssmodal - helt eller delvis - dvs. at den foregår i en annen modalitet enn den spedbarnet brukte. Barnet er på et tidlig tidspunkt istand til amodal persepsjon, slik at det oppfatter at morens atferd er en respons på dets egen. Stern kaller dette affektiv avstemning eller "attunement". Det defineres slik (Stern, 1985, s.151): "Affektiv afstemning er altså udførelsen af adfærd, der udtrykker følelseskvaliteten i en fælles eller meddelt affektiv tilstand uden, at den indre tilstands nøjagtige adfærdsmæssige udtryk efterlignes."

Dette kan illustreres gjennom et eksempel (Stern, 1985, s.149) :

"En ni måneder gammel dreng hamrer hånden ned på noget blødt legetøj først med en vis vrede, men efterhånden med lyst, overskud og humor. Han begynder på en stabil rytme. Moderen falder ind i denne rytme og siger, "Kaaaaa-bam, kaaaaa-bam!" ; "bam" falder lige ind i denne get, og "kaaaaa" falder mere på det forberedende opsving og hans spændingsladede holden sin arm op, før den falder ned."

Avstemning dreier seg om en intersubjektiv utveksling eller følelsesmessig vekselvirkning. I Sterns øyne har barnet selv et bidrag til interaksjonsprosessen (Thormann & Guldberg, 1995).

Det finnes tre typer affektiv avstemning, som jeg her vil beskrive kort.

Egentlig avstemning - moren forsøker å gjenspeile barnets tilstand, for å "være med" det.

Omstemning - den er målbevisst, ved at morens svar enten er over- eller underbetonet, med den hensikt å forsterke eller redusere barnets aktivitets- eller følelsesnivå.

Misavstemning - denne er ikke målbevisst. Moren feiloppfatter barnets følelsestilstand eller er ikke istand til å finne samme tilstand inne i seg selv (Stern, 1985, s.157).

Tilknytningsteorien er utviklet av den britiske psykiater John Bowlby (1907-1990).

Bowlby var psykoanalytiker, men stod i opposisjon til den klassiske psykoanalysen, med dens vekt på psykisk energi og drift. Klassisk psykoanalyse er retrospektiv. Det betyr at teoretikerne sier noe om hva slags innvirkninger hendelser i barndommen har på personlighetsutvikling ut fra samtaler eller terapi med voksne. Bowlby derimot, i tillegg til f.eks Rene Spitz, baserte sin forskning på direkte iakttagelse av spedbarn. Dette er en prospektiv måte å forske på, som er mer vitenskapelig, da retrospektive undersøkelser gjør resultatene utsatt for bias gjennom selektiv og svekket hukommelse.

Tilknytningsteorien er historisk utviklet fra objektrelasjonsteoriene. Disse er kjent spesielt fra den ungarske psykoanalytiske skole, med Melanie Klein i spissen. Her sees barnet på som sosialt og objektsøkende fra første dag. Denne oppfatningen står i motsetning til klassisk psykoanalyse, hvor spedbarnet sees på som autistisk og passivt, og styrt av drifter (Thormann & Guldberg, 1995).

Bowlby valgte som sitt forskningsområde barn som hadde blitt adskilt fra sin mor, og observasjonene av disse barna førte til formuleringen av tilknytningsteorien. Bowlby hevder at mennesket kommer til verden med en genetisk predisposisjon - her er teorien inspirert av etologien - til å utvikle et sett atferdsmønstre som i farlige situasjoner er funksjonelt ved at det reduserer den fysiske avstanden mellom personen og dens tilknytningsperson, dvs det mennesket som primært supplerer vedkommende med trygghet. Dette har vært viktig i evolusjonen, hvor barn har kunnet blitt beskyttet mot farer, som f.eks rovdyr (Bowlby, 1988). Disse systemene har utviklet seg på grunn av naturlig seleksjon.

Bowlby skiller mellom tilknytning og tilknytningsatferd. Når et menneske er tilknyttet et annet, vil det si at det er sterkt disponert til å søke tett kontakt med dette mennesket, spesielt i bestemte situasjoner. Dette er et vedvarende trekk, som ikke påvirkes av øyeblikket, men trenger lang tid for å endres. Tilknytningsatferd er betegnelsen på ulike typer atferd, som personen utfører for å oppnå den ønskede nærhet. Funksjon av tilknytningsatferd er å minske risikoen for at individet kommer til skade (ibid.). Barnet har gjerne et preferansehierarki, hyppigst med moren øverst. I situasjoner hvor ingen kjente er tilstede kan barnet imidlertid søke nærhet hos en vilt fremmed. Bowlby betegner dette som et homeostatisk organisert atferdssystem. Det betyr at barnet, men også omsorgspersonen forsøker å holde avstanden mellom dem innenfor visse grenser (ibid.).

Det finnes ulike mønstre av tilknytning, som forskere har kommet fram til gjennom observasjon av mor/barn-dyader i Afrika og USA. Den fremstående teoretiker på dette området er Mary Ainsworth. Hun utarbeidet et design, den såkalte "Strange Situation", for å teste sikkerheten i slike forhold: Man observerer atferd og emosjonelle reaksjoner hos barnet under ulike betingelser. Man ser på hvordan forskjellige barn reagerer på en fremmed når de er sammen med mor, når de er alene og når de gjenforenes med mor. Ulike reaksjonsmønstre vil ifølge Ainsworth reflektere ulike relasjoner. Ainsworth et al (1967, 1982 ifølge Cole & Cole, 1993) kategoriserte barnets responser i "Strange Situation", og fant at det sentrale element/respons var den når moren returnerer. I følge Cole & Cole, 1993, ble det funnet tre kategorier:

1. Sikker tilknytning (Type B). Når moren er tilstede leker disse barna avslappet og komfortabelt med lekene i rommet og reagerer positivt på den fremmede. Når moren forlater rommet blir de synlig ute av seg, med vokalisering, og lar seg som regel ikke trøste av den fremmede. Når moren kommer tilbake, kan de krype opp i fanget hennes, og de roer seg fort og begynner snart å leke igjen.

2. Usikker, engstelig tilknytning (Unngående, Type A). Når mor og barn er alene i lekerommet bryr barnet seg i liten grad om hvor moren sitter. Noen gråter, andre ikke når hun forlater rommet. Hvis de blir urolige, er en fremmed en like god trøst som moren. Når hun kommer tilbake, kan disse barna snu seg bort eller se vekk istedenfor å søke trøst og nærhet.

3. Usikker, ambivalent tilknytning (Type C). Disse barna befinner seg i begynnelsen i nærheten av sine mødre og virker selv da engstelige. De blir meget urolige når moren forlater rommet, men roer seg ikke når hun kommer tilbake. De søker ny kontakt med moren, men samtidig avviser de hennes forsøk på å trøste. De har ikke lett for å begynne og leke igjen, men holder et vaktsomt øye med sin mor.

Hvor ligger så årsakene til disse ulike tilknytningsmønstrene? Om dette strides de lærde. Bowlby og Ainsworth blant andre står for det syn at det er forskjeller i mødrenes måte å være på som gir ulikheter i mønstrene. Joseph Campos og andre mener man også må ta hensyn til karakteristika ved barnet slik at ikke hele ansvaret ligger hos mor. Tilknytningsmønstre kan også påvirkes av kulturelle forskjeller. Dette er et område hvor vår viten ikke er fullstendig. (Cole & Cole, 1993)

Det sikkert tilknyttede barnet bruker moren som en sikker base (også et begrep fra Ainsworth), hvorfra det kan utforske verden. Innimellom vender det tilbake for å få fornyet kontakt. Deretter kan det så gå ut å utforske igjen.(ibid.). Utforskningsatferd kan ikke forenes med tilknytningsatferd, og er også lavere prioritert (Bowlby, 1988).

Etter som forskningen gikk videre, viste det seg at en del barn ikke lot seg klassifissere innenfor disse tre typene tilknytning. Dette gjaldt særlig barn som hadde blitt forsømt på en eller annen måte. Main et al (1986, 1985 i Carlson et al, 1989) utviklet og validerte som et svar på dette et nytt tilknytningsmønster; Type D. Typisk for de barna som blir klassifisert som Type D er at de ikke har en koherent coping-mekanisme/ strategi. De bruker ofte motstridende trekk fra ulike strategier - f.eks sterk nærhetssøkning etterfulgt av sterk unngåelsesatferd - eller de fremstår som forvirrede og desorienterte ved gjenforening med sine omsorgspersoner, eller de utviser begge disse mønstrene. Disorganisering var kjennetegnet blant annet ved en annen rekkefølge enn den forventede når det gjelder temporale sekvenser, ukomplette eller ikke-rettede bevegelser, "freezing", depressiv affekt og direkte indikasjoner på sinne mot forelderen. Main et al (1985, 1986 i Carlson et al, 1989) har kalt dette disorganisert/ desorientert tilknytning. Også andre forskere har klassifisert disse barna. Crittenden (1985, 1988 i Carlson et al, 1989) har fremsatt kategorien Avoidant / Resistant (A/C) - mønster og Lyons-Ruth et al (1987 i Carlson et al, 1989) har fremsatt en ustabil, unngående kategori.

Hva er det som gjør at barn knytter seg til sine mødre? Innen tradisjonell psykoananlyse har det vært vanlig å attribuere dette til at mødrene innebærer barnets tilgang på mat og at tilknytning således kan forklares utfra driftsreduksjon. Harry Harlow og medarbeidere (1969 i Cole & Cole, 1993) testet dette ut i sine berømte forsøk med rhesus-apeunger. Det viste seg at apeungene foretrakk en ståltråd"mor" med et tøystykke virret rundt seg fremfor en "mor" med melkeflaske. Med dette slo man den siste spikeren i kisten til den holdning at barnet knytter seg til et menneske kun fordi det er en kilde til å bli mett. Det er interaksjonen i tilknytningsforholdet som er viktig for sunn emosjonell utvikling. Disse apene fikk nemlig problemer senere, med aggresjon eller likegyldighet ovenfor andre aper, og de var ikke istand til normalt samleie (Cole & Cole, 1993).

Tilknytning og tilknytningsatferd er også viktig for voksne mennesker. Utfluktene fra den sikre base blir riktignok lengre både i tid og rom, i tillegg til at den primære tilknytningsperson gjerne blir en annen, som regel partneren. "Vi er alle, fra vuggen til graven, mest lykkelige, når livet er organiseret som en række korte eller lange udflukter fra den sikre base, som vores tilknytningsfigur(er) giver" (Bowlby, 1988, s.73).

Tilbøyeligheten til å knytte nære emosjonelle bånd med andre, er dypt forankret i den menneskelige natur. I spedbarnsalderen og barndommen knytter sunne mennesker slike bånd til foreldre, eller foreldrefigurer, i ungdommen og voksen alder til partner. Likevel består båndene man knyttet som liten.

Ansvaret for å utvikle et godt samspill ligger i følge Bowlby hos moren. Derfor er det viktig at moren er følsom ovenfor barnets signaler slik at barnet har muligheter for å utvikle en sikker tilknytning(Bowlby, 1988). Det er dette Stern kaller affektiv avstemning.

Noen barn har et meget tett forhold til sin mor, lignende et symbiotisk forhold. Et slikt forhold kan oppstå fordi moren som liten var engstelig tilknyttet og som voksen ønsker å gjøre barnet til sin tilknytningsperson. Barnet tar seg av sin mor, og et rollebytte oppstår mellom barn og voksen. Dette utgjør en belastning for barnet (ibid.). Morens omsorgsstil påvirkes av to ting. For det første hvilken omsorg hun selv mottok som liten, og for det andre hvor mye støtte hun har i miljøet rundt seg, f.eks fra partner eller sin egen mor.

Hvilken rolle spiller så tilknytning i personlighetsutviklingen? Hvordan et barn behandles av sine foreldre har meget stor innvirkning på barnets utvikling (Bowlby, 1988, s.134). Bowlby forkaster tanken om at barnet går gjennom gitte faser hvor barnet kan bli sittende fast eller den voksne patologisk kan regredere til, slik vi kjenner det fra blant annet Freud. Istedet snakker han om utviklingsstier. Det finnes en rekke utviklingsstier som individet kan bevege seg frem over, hvorav noen er forenlige med mental sunnhet, mens andre ikke er det. Ved fødselen har barnet en vifte av slike stier liggende foran seg. Hvilken sti det kommer til å følge, avhenger av samspillet mellom barnet som det er i et gitt øyeblikk og miljøet rundt det i det øyeblikket. Det viktigste miljøaspektet er foreldrene og deres evne til å reagere på barnet. Hvis foreldrene er følsomme og reagerer på barnets behov, utvikler barnet seg over en sunn sti. Om foreldrene derimot er avvisende, ikke reagerer, eller eventuelt forsømmer barnet, vil det være mindre sannsynlig at det havner på en sunn utviklingssti. Ved påkjenninger senere i livet, vil slike barn være tilbøyelige til å reagere med sammenbrudd i større grad enn andre barn. Bowlby er likevel ikke deterministisk. Han hevder at flere utviklingsstier hele tiden er åpne, slik at mennesket kan skifte til en gunstigere sti, hvis det opplever å bli behandlet bedre. Også det motsatte kan inntreffe. Mennesket besitter gjennom hele livet en evne til utviklingsforandring, men denne avtar noe med alderen (Bowlby, 1988).

Bowlby vurderer evnen til å søke nære emosjonelle bånd med et annet menneske, enten som den som søker beskyttelse eller som den som mottar slik beskyttelse, som en viktig bestanddel i effektiv personlighetsfungering og mental helse (ibid.). Han betrakter barnets tidlige tilknytning som helt essensielt for den senere følelsesmessige utvikling og evne til sosial tilknytning (Thormann & Guldberg, 1995). Det finnes idag mye evidens for at det tilknytningmønsteret et barn utvikler i stor grad er påvirket av hvordan barnet behandles av sine omsorgspersoner. Dette har man funnet spesielt gjennom prospektive studier av sosioemosjonell utvikling gjennom de første fem år ( f.eks Ainsworth et al, 1978, Ainsworth, 1985, Main et al, 1985 i Bowlby, 1988).

Tilknytningsmønstrene er tilbøyelige til å vedvare. Men i de første to-tre år er de et kjennetegn ved forholdet, ikke ved barnet. Det betyr at mønsteret kan forandres, hvis barnet behandles annerledes. Etter dette tidspunkt skjer det ifølge Bowlby en internaliseringsprosess hvor tilknytningsmønsteret blir et kjennetegn ved barnet selv, som det bringer med seg til nye forhold. Prospektive undersøkelser opp til 6/7-årsalderen viser et stabilt mønster med hensyn til tilknytningsatferd i spedbarnsalderen og atferd senere i barndommen. Slik vil eksempelvis et barn som er sikkert tilknyttet som 1-åring bli betegnet som ressursrikt, samarbeidende og sosialt noen år senere. Det finnes ikke prospektive studier opp til voksen alder, men Bowlby regner med at man vil kunne finne at disse mønstrene er relativt vedvarende. Men som det hevdes i forbindelse med utviklingsstiene, er det ikke umulig å forandre på de gjennom positiv påvirkning, eksempelvis gjennom terapi (Bowlby, 1988).

2.2 DE NARKOTIKAMISBRUKENDE MØDRE. (Til innholdsfortegnelse)

Disse mødrene bruker primært sin tid på å få tak i og bruke narkotiske stoffer. Barnets behov kommer i bakgrunnen. Dette trenger ikke være et resultat av at kvinnene ikke er glad i barna sine, det er det mange av de som er. Men livet de lever er såpass hardt og preget av vanskelighetene og kravene med hele tiden å få tak i neste dose, at de ikke klarer å være omsorgspersoner for barna sine. Mange stoffmisbrukende mødre blir derfor også fratatt sine barn. Den gravide narkomane unngår ofte å informere helseapparatet om sin graviditet. Hun er redd for å bli fratatt sitt barn, naturlig nok, og ser ofte på barnet som det som skal hjelpe henne ut av misbruket.

Hvis de får beholde sine barn, vil disse barna oppleve følgende: Slike mødre er i høy grad opptatt av sine egne behov og problemer, slik at barna ikke blir sett, men derimot skyves i bakgrunnen. Situasjonene de opplever med sin mor er preget av angst og uforutsigbarhet. Disse voksne er ofte ikke istand til å ta vare på seg selv, langt mindre sine barn. For å kunne finansiere sitt forbruk, må kvinnene ofte ty til kriminelle aktiviteter eller prostitusjon. Dette er naturligvis meget ugunstige forhold å vokse opp i for et barn. De opplever gjerne angst for hva som vil skje med moren når hun er ute for å finansiere sitt misbruk eller når hun er påvirket eller i abstinenser. Noen ganger bruker den voksne barnet til å skjule misbruket, men dette gjelder muligens i større grad alkoholmisbrukere, da et narkotikamisbruk er vanskeligere å holde skjult. Rusmiddelmisbrukere har som regel problemer med å fungere i sosiale roller. Ut fra dette kan det skje et rollebytte i familien, hvor barnet blir den voksne; den som gir omsorg. Den voksne blir den omsorgstrengende og får den oppmerksomheten som i andre familier kommer barnet til del (Killén, 1991). Barn som har opplevd dette, reagerer ofte med skyldfølelse når de kommer i behandling på institusjoner: "Hva skjer med mamma når jeg ikke lenger er der og kan passe på og hjelpe henne?" De vil undre seg over hvem som tar vare på deres mor nå som de selv er forhindret (Thormann & Guldberg, 1995).

2.3 TILSTAND HOS NYFØDTE BARN AV STOFFMISBRUKENDE MØDRE. (Til innholdsfortegnelse)

Stoffer som inntas av en kvinne under svangerskapet vil gå fra hennes blod, via morkaken og til fosterets blod. Det betyr at fosteret befinner seg i samme tilstand som kvinnen, om det nå er i abstinenser eller ruset tilstand. Dette utgjør en høyere risiko for fosteret enn det voksne menneske. Hos nyfødte som har vært utsatt for dette, uten at moren har blitt avruset iløpet av svangerskapet, vil man kunne se abstinenser. Vanligvis skjer dette innenfor 72 timer etter fødselen, men hos noen kan abstinenssyndromet sees noen minutter eller timer etter fødselen, mens andre kan bli rammet av dette etter et par uker (Thormann & Guldberg, 1995). Abstinenssymptomene kan være sentralnervøse med irritabilitet, uro, skjelving, forstyrret sønvrytme, langvarig gråt, suging på fingerknokene og kramper, de kan komme fra det autonome nervesystem med svetting, nesetetthet og nysing eller de kan befinne seg i fordøyelsessystemet med abnorm sult, stort næringsinntak, brekninger, diaré og manglende vektøkning (Ullevålteamkonferanse, 1990). Det fremtredende trekk er at de er hyperirritable og reagerer ved den minste sansepåvirkning.

"Hver eneste receptorcelle er som i alarmberedskap, hyperfølsom, og den modtager alle stimuli. Barnet kan på grund af det irritable centralnervesystem ikke afbryde stimuli, som et normalt barn kan det, og derfor overstimuleres barnet med deraf følgende forøget mulighed for mistrivsel" (Thormann og Guldberg, 1995, s.293).

Man prøver å dempe CNS’ irritabilitet gjennom medisinsk behandling med fenemal og opiumsdråper (Thormann & Guldberg, 1995).

Fordi disse barna er så sensitive ovenfor sansestimuli kan de ikke inngå i et normalt samspill med omgivelsene. Omgivelsene må tilpasse seg barnet, og det kan være en vanskelig oppgave å gi et slikt barn omsorg. Det er viktig at omsorgspersonen klarer å skape en balanse mellom å gi barnet det det trenger av stimuli, og samtidig unngå å overstige grensene for hva det tåler av stimulering (Ullevålteamkonferanse, 1990).

Barn med abstinenser bruker mange av sine krefter på å forsøke og på egen hånd skape en orden. Metadon gir i store doser alvorligere og mer langvarige abstinenser hos den nyfødte enn heroin, men hindrer samtidig de store svingningene fordi det er langtidsvirkende. En ting vi ikke må glemme i denne noe dystre fremstilling, er at tydelige tegn på morens misbruk, både av lovlige og ulovlige stoffer, kun sees hos 30-40% av barna (Thormann & Guldberg, 1995).

2.4 TERATOLOGI. (Til innholdsfortegnelse)

Ordet teratologi kommer fra det greske ordet teras som betyr monster. Cole & Cole (1993, s.96) definerer teratogener som "miljøpåvirkninger som kan forårsake avvik i normalutvikling og føre til alvorlige abnormaliteter eller død". Skalko (1989, s.22) definerer teratogen som "en eksperimentell produksjon av strukturelle (og funksjonelle) abnormaliteter som respons på eksterne stimuli".

Påvirkninger i miljøet eller agenter som de gjerne kalles, entrer blodstrømmen til organismen som er i utvikling. Agentene kan være av ulik art; det kan være medisiner, tobakk, alkohol, narkotika, forskjellige infeksjoner som røde hunder eller AIDS, eller det kan være påvirkninger som vi tradisjonelt tenker på som mer ytre, nemlig stråling/radioaktivitet, eller forurensning gjennom eksempelvis kvikksølv eller uren luft.

Tidspunktet for eksponering for teratogenet er viktig for hvor stor innvirkning det har. Noen perioder i utviklingen er mer kritiske enn andre. Det er også individuelle forskjeller med hensyn til hvor stor skade teratogenene gjør, dette er avhengig av genotype hos både mor og avkom. Hvilken tilstand moren er i, fysiologisk sett, har også noe å si, i tillegg til hvor stor mengde organismen utsettes for. Ofte er det også kjennetegnende at moren ikke nødvendigvis tar skade av teratogenet (Cole & Cole, 1993).

Å bli utsatt for stoffer tidlig i utviklingen kan gi et bredt spekter av endringer, fra korttids- til langtidseffekter, både av fysiologisk og atferdsmessig art. Noen endringer gir seg ikke til kjenne før i sen barndom eller tidlig ungdom. Noen varer hele livet, og noen påvirker muligens også 2. generasjon (Sonderegger, 1992). Teratogenese gir seg uttrykk i et kontinuum, som går fra død til misdannelser, vekstforstyrrelser og abnormal funksjonering (Vorhees, 1989).

Narkotika som teratogen skiller seg ut fra de andre. Spesielt er at de inntas med vilje av moren, i en dose som ofte kan være giftig for henne. Hun kan ta en dose som er for høy pga manglende kontroll eller fordi hun bruker ulike typer stoffer, slik at det blir giftig for henne. Narkotikamisbruk gir ofte sekundære problemer gjennom at moren tar mindre vare på seg selv, f.eks når det gjelder inntak av næring og at hun ikke benytter seg av tilbud om omsorg og kontroll under svangerskapet. Ofte er misdannelser som følge av stoffmisbruk vanskelig å se, fordi de i første rekke er av en funksjonell karakter. Fordi disse effektene oppdages når barnet er større, kan det være vanskelig å linke de til morens narkotikamisbruk under svangerskapet. Årsaksfaktorene tildekkes også gjennom at det er nesten umulig å vite nøyaktig når og i hvor stor grad barnet ble utsatt for narkotika in utero (ibid.).

2.5 EMPIRI. (Til innholdsfortegnelse)

Når man ønsker å si noe om resultater av narkotikapåvirkning i mors mage er det en rekke metodologiske problemer man må være klar over. For det første misbruker mange flere stoffer samtidig slik at man ikke kan vite nøyaktig hvilket stoff som har forårsaket hva. Man kan også tenke seg at forskjeller i morens administrasjon av stoffet, det være seg intravenøst, gjennom røyking eller sniffing, kan gi ulike effekter. Kontroll over størrelsen på dosen har man heller ikke. Hvilket miljø moren har levet i under svangerskapet er også viktig, ofte er det preget av dårlig ernæring, vold og lite omsorg for fosteret (Weinberg et al, 1992). Alle disse faktorene er uavhengige variabler som kan ha en effekt på barnet. Derfor er det ikke akseptabelt å hevde at det er nettopp narkotikaen som er årsak til barnets forstyrrelser. Det er vanskelig å skille mellom teratologiske effekter og påvirkninger fra det misbruksmiljø barnet vokser opp i. Forskere må også ta med i betraktningen morens bruk av flere stoffer, sosioøkonomisk status, lengde av innleggelse på sykehus, mangelfull omsorg både pre- og postnatalt, abstinenser hos den nyfødte, interaksjon mor/barn, farens påvirkning, hvem som dropper ut av undersøkelsene og en rekke andre faktorer (Zagon og McLaughlin, 1992).

Med disse tankene i bakhodet vil jeg gå over til å beskrive empiri. Jeg har funnet frem til to empiriske undersøkelser, begge av Rodning, Beckwith og Howard, fra henholdsvis 1989 og 1991. Disse vil jeg bruke til å belyse kvaliteten av tilknytning hos barn fra misbruksmiljøer.

Undersøkelse nr.1.

Forskerne ønsket å si noe om langtidseffekter av eksponering for narkotika i fosterlivet og valgte derfor å undersøke "toddlers", dvs. barn mellom 1-2 år. Normalt skal barn i denne alderen være istand til: 1. Begrepsdannelse gjennom interaksjon i og ovenfor verden gjennom lek. 2. Dannelse av sosiale og emosjonelle relasjoner med andre. 3. Selv-organisering. Disse aspektene ble undersøkt gjennom ustrukturert spontan lek, standardiserte målinger av utvikling (DQ), og av hvorvidt tilknytning var sikker eller ikke. "Eksperimentgruppen" (dette er ikke et egentlig eksperiment, men en undersøkelse) besto av 18 barn som hadde blitt utsatt for diverse typer stoffmisbruk i fosterlivet. 14 hadde blitt utsatt for kokain, 8 for heroin, 6 for metadon og 4 for PCP. De fleste mødrene hadde brukt en kombinasjon av flere stoffer samtidig, i tillegg til alkohol, marijuana og nikotin. Mødrene tilhørte ulike etniske grupperinger i Los Angeles og kom fra en lav sosioøkonomisk klasse. Barna hadde ut fra rettslig behandling blitt plassert enten i utvidet familieomsorg (4), i fosterhjem (6) eller hos sin biologiske mor (8). 8 av barna var født til normal tid, mens 10 var premature. Kontrollgruppen besto av 41 premature barn, som biologisk utgjør en høyrisikogruppe. Gruppen var matchet på etnisk bakgrunn og sosioøkonomisk klasse.

Prosedyre. Måling av barnas utvikling ble foretatt med to ulike skaler, en for hver gruppe (Gesells skala for stoffbarna, mens de premature ble målt ved hjelp av Bayleys). Lek ble målt i en 16 minutters lang laboratoriesitausjon, som ble tatt opp på video og senere skåret. Man undersøkte ulike typer lek barnet startet, og hvor lenge et barn var engasjert i en leke-event. Utfra dette forsøkte de å si noe om forskjeller i innhold og organisasjon i leken. Tilknytning ble målt i Strange Situation, hvor primær omsorgsperson var enten biologisk mor, fostermor eller et visst medlem av den utvidede familie.

Resultater. Den gjennomsnittlige DQ-skåre var innenfor normalområdet for begge gruppene, men for "eksperimentgruppen" var den i laveste del, og også signifikant lavere enn kontrollgruppens. Kontrollgruppen hadde signifikant mer representasjonell lek. For størstedelen av "eksperimentgruppen" var leken disorganisert, dvs at den ikke var preget av vedvarende kombinasjon av leketøy, av fantasileker eller utforskning. I "eksperimentgruppen" var 61% usikkert tilknyttet, mens 23% var det i kontrollgruppen. Dette er en signifikant forskjell. Hvis man i klassifiseringen tok med muligheten for type D-tilknytning (disorganisert), var det 39% i "eksperimentgruppen" og 29% i kontrollgruppen, en forskjell som ikke er signifikant. Innen "eksperimentgruppen" fantes den høyeste andel usikker tilknytning hos barna som bodde hos sin biologiske mor. Alle bortsett fra en av disse mødrene fortsatte å misbruke narkotika. Flesteparten av barna som bodde annerledes var sikkert tilknyttet. Type tilknytning var uavhengig av hvilket stoff moren hadde misbrukt. Her ser vi altså at flere av barna fra misbruksmiljøer var usikkert tilknyttet enn de premature.

Undersøkelse nr.2.

"Eksperimentgruppen" besto av 39 barn som hadde vært eksponert for PCP og/eller kokain i fosterlivet. Mødrene hadde brukt narkotika ofte, og under hele svangerskapet. Kontrollgruppen inneholdt 25 barn fra samme sosioøkonomiske klasse og geografiske område (i Los Angeles). Deres mødre hadde ikke brukt harde stoffer, men noen hadde brukt alkohol, marijuana og nikotin, som også mødrene i gruppen ovenfor.

I hvilken omsorgssituasjon barnet var plassert av retten hang ikke sammen med hvem som faktisk var primær omsorgsperson. Derfor ble barna inndelt på en annen måte i undersøkelsen. 1. Barn som bor i samme husholdning som moren. 2. Barn som bor i en utvidet familie, hvor biologisk mor ikke bor. 3. Barn i fosterhjem. En del hadde opplevd skifte i primær omsorgsperson, noe som ikke var tilfelle for barna i kontrollgruppen.

Prosedyre. Man målte kvaliteten ved omsorgsmiljøet ved 3 og 9 måneder (1. og 4. kvartal av 1. leveår) og tilknytning ved 15 måneder gjennom Strange Situation.

Resultater. Tilknytning ved 15 måneder. I kontrollgruppen ble 16% klassifisert som Type A-unngående, 64% som Type B-sikker og 20% som Type C-ambivalent. Hvis Type D-disorganisert tas med som en klassifiseringmulighet, havnet 12% der. Resultatene fra "eksperimentgruppen" viste et annet mønster. I gruppe 1 - dvs barn som bodde i samme husholdning som biologisk mor, ble 30% klassifisert som Type A-unngående, 20% som Type B-sikker og 50% som Type C-ambivalent. 75% ble klassifisert som Type D-disorganisert, hvis den muligheten ble gitt. I gruppe 2 finner vi de barna som bodde i utvidet familie. 54% ble klassifisert som Type A-unngående, 9% (kun et barn) som Type B-sikker og 36% som Type C-ambivalent. Og igjen, hvis det ble åpnet for muligheten til å klassifisere barna som Type D-disorganisert, havnet 64% der. Gruppe 3 besto av barna som bodde i fosterhjem. 43% hadde tilknytning av Type A-unngående, 28.5% hadde Type B-sikker, mens 28.5% hadde Type C-ambivalent. 71% ville blitt klassifisert som Type D-disorganisert, om den regnes med. At såpass mange havnet innefor Type D-klassifiseringen betyr at de ble presset inn i en av de andre kategoriene når Type D ikke ble gitt som en mulighet.

Her kan vi se at det ikke spiller noen rolle hvilket miljø stoffbarna vokste opp i, kun få utviklet en sikker tilknytning til sin omsorgsperson. Heller ikke var barn som ikke hadde opplevd skifte av primær omsorgsperson sikrere tilknyttet enn andre. Alle barna som bodde hos mødre som fortsatte sitt rusmisbruk hadde usikker tilknytning. Også i denne undersøkelsen viste det seg at barn med forbindelser til misbruksmiljøer i større grad utviste usikker tilknytning enn den matchede kontrollgruppen. Omsorgsmiljøet. Det ble målt på to måter. For det første ved Ainsworth System for Rating Maternal-Care Behavior (Ainsworth, 1976 i Rodning et al, 1991). Ut fra naturalistisk observasjon rates atferd fra 1 til 9 på 22 skalaer. For poengene 1, 3, 5, 7 og 9 finnes atferdsbeskrivelser. Syv av disse skalaene ble plukket ut: · aksept/avvisning · tilgjengelighet/ignorering · samarbeid/interferens · sensitivitet/ikke-sensitivitet · grad av fysisk kontakt · kvalitet av fysisk kontakt · responsevne/effektivitet av trøst Det viste seg at biologisk misbrukende mødre var mindre sensitive enn kontrollmødrene. De hadde en dårligere fysisk kontakt med sine barn, og var også mer avvisende, ignorerende og mindre effektive med henhold til å respondere på og tolke barnets signaler om utilpasshet.

Den andre måten omsorgsmiljøet ble målt på var ved HOME Inventory, eller Home Observation for Measurement of the Environment (Caldwell & Bradley, 1984 i Rodning et al, 1991). Denne er ment å skulle måle kvalitet av den stimulering og støtte som er tilgjengelig for barnet i dets hjemmemiljø. Metoden består av observasjon og intervju, hvorfra det utarbeides skåringer på seks skalaer: · emosjonell og verbal responsevne · unngåelse av restriksjoner og straff · organisering av miljøet · hvorvidt passende leker er tilgjengelige · omsorgsgivers involvement i barnet · muligheter for variasjon i daglig stimulering. Fostermødre viste mer involvement, ga mindre straff og var mindre restriktive. Misbrukende mødre var mindre involvert og ga mindre mulighet for variasjon i daglig stimulering.

2.6 BEHANDLING AV FORSTYRRELSE I RELASJONEN MOR/BARN. (Til innholdsfortegnelse)

Det er ved tidlig intervensjon mulig å behandle en relasjon mellom mor og barn som har kommet skjevt ut. Det kan være flere årsaker til at relasjonen har blitt problemfylt, men en grunn kan være at moren sliter med et narkotikamisbruk. På Viktoriagården i Malmø har de spesialisert seg på behandling av samspill mellom mor og barn, dvs av dyaden. Formålet med behandlingen er å forandre mønstrene i samspillet i positiv retning, for slik å kunne skape en (trygg) tilknytning hos barnet. Erfaringene derfra tilsier at sjansene for bedring er stor når sampillet behandles direkte. Siden samspill og tilknytning henger så tett sammen som det gjør, vil slik behandling nettopp også få betydning for tilknytningen mellom mor og barn. Et gjensidig kjølig og avvisende forhold kan i løpet av noen måneder endres til et kjærlighetsfylt forhold, med trygg tilknytning. Morens tilknytning gir seg til kjenne som større sensitivitet ovenfor barnets behov og økt evne til å tilpasse sine reaksjoner temporalt. Hos barnet leser man av tilknytningen - en indre tilstand - utfra endret ytre atferd. Barnet blir roligere, mer fokusert og faller inn i en rytme sammen med moren (Brodén, 1989).

DEL 3. DISKUSJON. (Til innholdsfortegnelse)

Hva forteller empirien oss?

De empiriske undersøkelsene jeg har presentert viser at det er en større andel av forstyrrelser i tilknytningsmønsteret hos barn av stoffmisbrukende mødre. I en randomisert gruppe fra amerikansk middelklasse regner man med å finne usikker tilknytning hos ca 35% av barna (Cole & Cole, 1993). Hos stoffbarna lå den i disse to undersøkelsene fra 60% til ca. 90%. Ut fra dette kan man hevde at det at ens mor brukte narkotika under svangerskapet øker sjansen for usikker tilknytning. Men som jeg har vært inne på tidligere i oppgaven er det ikke noe uproblematisk årsak/virkning-forhold her. Forholdene er for sammensatte til at man kan hevde at nettopp dette er grunnen til disse barnas forstyrrede emosjonelle utrustning. Miljøet barna vokser opp i er også en medvirkende faktor. I undersøkelse nr.1, fantes den høyeste andel usikker tilknytning blant de barna som vokste opp hos sin biologiske mor, hvorav alle unntatt en hadde fortsatt misbruket sitt. Dette er høyst sannsynlig et miljø preget av uforutsigbarhet, utrygghet, stress og kanskje vold. Miljøet spiller likevel muligens ikke en så stor rolle som man kunne tro, for i undersøkelse nr.2 hadde ikke barna som hadde blitt plassert i fosterhjem veldig mye større grad av sikker tilknytning enn de andre stoffbarna. Det er med andre ord heller ikke kun et spørsmål om miljø.

Hva kan det sies om samspillet?

En mor med stoffproblemer vil bruke en stor del av sin tid på sitt misbruk. Dette vil uunngåelig gå ut over samværet med hennes barn, uavhengig av om tiden brukes til å skaffe stoffet, være ruset eller i abstinenser. En stoffmisbrukende mor kan ha de beste intensjoner, men likevel ikke kunne gi sitt barn det det trenger. Hertil kommer at disse barna har en spesiell utrustning når de kommer til verden. De er hyperfølsomme og krever mye mer enn andre barn av sine omsorgsgivere. Møtet mellom et ekstra krevende barn og en mor med få ressurser, som ikke er istand til å være sensitiv ovenfor barnets behov vil nesten uungåelig ende i problemer.

Bowlby legger vekt på at det er moren som er ansvarlig for å få istand et godt samspill. Han fratar barnet ansvar for dette, noe jeg vil sette spørsmålstegn ved. Det er klart at det er individuelle forskjeller mellom spedbarn, uavhengig av kvaliteten av samspillet de inngår i. Dette er spesielt tydelig hos stoffbarn. Det kan være frustrerende for en mor å skulle tilpasse seg et barn med problemer, og hun er ikke nødvendigvis en dårlig mor for det. Riktignok fratar Bowlby moren en del av skylden for ikke å kunne være seg ansvaret voksen, gjennom hennes egne dårlige erfaringer fra barndommen, men å plassere all skyld hos moren er noe overdrevet i mine øyne. Brodén (1989) sier at barnet selv er medansvarlig for den type omsorg det får, fordi det er aktivt i samspillet fra begynnelsen av; det er med på selv å utforme sine sosiale relasjoner. Men barnet er likevel uskyldig, i den forstand at grunnen til at det er så hyperfølsomt som det er, sannsynligvis er eksponeringen for narkotika i mors mage.

Med Sterns begreper kan det sies at moren har vansker med å avstemme seg i forhold til sitt barn. Resultatet vil mest sannsynlig være misavstemning. De fleste av disse mødrene er nemlig velvillig innstilt ovenfor barnet sitt, men de er simpelthen ikke istand til å møte det på barnets premisser. Det er altså en ikke-målbevisst feilavstemning. Erfaringene med samspillsbehandling på Viktoriagården tilsier imidlertid, slik jeg har vært inne på, at det raskt skjer bedring i samspillet, noe som gir en etablering av positiv tilknytning (Brodén, 1989).

Et samfunnsmessig perspektiv.

Avsnittet ovenfor fokuserer på individualisering av skyld, et fenomen som er fremtredende i det vestlige samfunn. Skylden skal plasseres et sted, og det er mest behagelig å plassere den hos moren. Hun sees på som en avviker, som en som har feilet. Når skylden plasseres hos henne, er det lettere å frata henne barnet.

Samfunnet gjør det vanskelig for moren å møte sitt barn. Forholdene legges ikke til rette for at mor og barn sammen skal kunne hjelpes, snarere tvert imot. Samfunnet er på barnets side, mens det ovenfor mor bruker kontroll i meget stor grad, som det kan sees fra de amerikanske undersøkelsene, hvor moren ofte blir fratatt sitt barn. Samfunnet setter opp noen betingelser som ikke passer til disse mødrene. Samfunnet har et ønske om å presse moren inn i et mønster, et ønske hun ikke er istand til å innfri. Moren blir altså i liten grad møtt, og slik sett er ikke samfunnet avstemt i forhold til hennes behov.

Brückner (1972) bruker begrepet strukturell vold om dette. Samfunnet benytter seg av noen midler for å homogenisere befolkningen, nemlig sosial kontroll og internalisering av normer. Sosial kontroll dreier seg om utstøtelse av avvikende grupper, som f.eks gravide stoffmisbrukere. Utstøtelsen foregår gjennom sanksjoner. Når denne sosiale kontroll kombineres med en internalisering av normer, vil man ifølge Brückner kunne styre den avvikende gruppen i den retning samfunnet foretrekker, slik at resultatet blir en mer homogenisert befolkning. Brückners poeng er at denne strukturelle vold søker en homogenisering av samfunnet, og ikke er opptatt av det enkelte menneskes individuelle behov. Begrepet vold brukes fordi det dreier seg om å presse individet til å være noe det ikke makter.

Den gravide narkomane eller narkomane mor møter altså sanksjoner og utstøtelse. Hun reagerer gjerne på dette med å trekke seg tilbake, ofte gjemmer hun seg selv og barnet i frykt for straff i en eller annen form. Straffen kan være fengsel eller det at barnet tas fra henne. Men den misbrukende moren er ofte selv et offer, og bør slett ikke straffes. I følge Wilsnack (1984, i Sonderegger, 1992) har 74% av stoffmisbrukende kvinner vært utsatt for seksuelt misbruk. Dette er mennesker som kommer fra en svak gruppe, mennesker som trenger omsorg og forståelse pga sine tidligere opplevelser. Omstendighetene gjør at både mor og barn lider. Vi må likevel ikke glemme at barnet er den svakeste part av disse to svake gruppene i samfunnet. Hvis situasjonen fremtvinger det, bør derfor hensynet til barnet tross alt komme før hensynet til den narkotikamisbrukende voksne.

En løsning.

Men isteden for å velge mellom hvem man skal hjelpe, bør det tilstrebes en løsning som gavner begge parter. Samfunnet kan gjøre et forsøk på å skape gode betingelser for mødrene og deres barn. Forholdene kan legges til rette i større grad enn det som er tilfelle idag. Det disse mødrene har behov for, er hjelp til til å mestre sitt misbruk, helst gjennom avrusning i løpet av svangerskapet, slik at utgangspunktet for barnet blir så godt som mulig. De trenger i tillegg støtte og omsorg under graviditeten, og når barnet er født trenger de hjelp til samspillet med barnet sitt. I et utviklingspsykologisk perspektiv, spesielt med tanke på tilknytning, har barnet bruk for en sensitiv og stabil person rundt seg. For å kunne ha best muligheter for en sunn utvikling, bør det være samme person mesteparten av tiden. Det vil det ikke være på institusjoner som behandler kun barnet.

Hvis samfunnet med andre ord er på morens side og tilbyr henne hjelp, vil situasjonen kunne bedres for dyaden mor/barn. De fleste vil nok mene at barnet har best av å vokse opp hos sin biologiske mor, såfremt hun er skikket naturligvis. Derfor bør det i større grad gis tilbud om hjelp til både mor og barn, til samspillet, isteden for å legge skylden på mor. En vei å gå er å opprette flere behandlingsinstitusjoner og mødrehjem som tar utgangspunkt i å behandle både mor og barn. At dette er noe som er verdt å satse på, viser erfaringene fra Viktoriagården (Brodén, 1989).

DEL 4. AVSLUTNING. (Til innholdsfortegnelse)

Basert på den empirien jeg har brukt, kan man hevde at det, med henhold til utvikling av tilknytning, eksisterer forskjeller mellom stoffbarn og andre barn, det være seg premature, matchede eller normale barn. Stoffbarn har i større grad usikker tilknytning. De metodologiske problemene gjør det imidlertid vanskelig å si noe sikkert om hva dette skyldes. Men sannsynligheten eksisterer for at disse barna fødes med en svakhet og at miljøet må legges ekstra godt tilrette for at de skal kunne utvikle en trygg tilknytning som er så viktig for sunn personlighetsutvikling.

Samfunnsmessig legges forholdene i for liten grad til rette for moren, isteden er det sanksjonene som er fremtredende. Det som bør gjøres for at det utviklingpsykologiske perspektiv skal ivaretas på beste måte er å hjelpe moren gjennom avrusning og læring av samspill, slik at hun kan fungere som en tilfredstillende tilknytningsfigur for barnet, da dette er så viktig for barnets sunne personlighetsutvikling.

DEL 5. LITTERATURLISTE. (Til innholdsfortegnelse)

5.1 ANVENDT LITTERATUR. (Til innholdsfortegnelse)

Bowlby, John (1988) : En sikker base. Tilknytningsteoriens kliniske anvendelse. Det lille Forlag, Frederiksberg.

Brodén, Margareta Berg (1989): Mor og barn i ingenmandsland. Intervensjon i spædbarnsperioden. Hans Reitzels Forlag, København.

Brückner, Peter (1972): Zur Sozialpsychologie des Kapitalismus. Europäische Verlagsanstalt, Frankfurt.

Carlson, V., Cicchetti, D., Barnett, D. & Braunwald, K. (1989) : Disorganized/disoriented attachment relationships in maltreated infants. I Developmental Psychology. Vol. 25, No 4.

Cole, M. og Cole, S. R. (1993): The development of children. Scientific American Books, New York.

Killén, Kari (1991): Omsorgssvikt er alles ansvar. Hans Reitzels Forlag, København.

Oslo Kommune / Aline Spedbarnssenter (1990): Barn som har vært utsatt for rusmisbruk i fosterlivet. Skriftlig dokumentasjon av Ullevålteamkonferanse 31.05.90.

Rodning, C., Beckwith, L. og Howard, J. (1989): Characteristics of attachment organization and play organization in prenatally drug-exposed toddlers. I Development and Psychopathology, 1.

Rodning, C., Beckwith, L. og Howard, J. (1991): Quality of attachment and home environments in children prenatally exposed to PCP and cocaine. I Development and Psychopathology, 3.

Rosenhan, D.L. og Seligman, M.E.P. (1995): Abnormal Psychology. W.W. Norton Company, New York.

Skalko, R. G. (1989): Pharmacological concepts and developmental toxicology. I Hutchings, D. E. : Annals of the New York Academy of Sciences : Prenatal abuse of licit and illicit drugs. Volum 562, New York.

Sonderegger, T. B. (1992): Introduction. I Sonderegger, T. B. : Perinatal substance abuse. Research findings and clinical implications. Johns Hopkins University Press, Baltimore.

Stern, Daniel (1985) : Barnets interpersonelle univers. Hans Reitzels Forlag, København.

Thormann, Inger og Guldberg, Charlotte (1995) : Hånden på hjertet. Omsorg for det lille barn i krise. Hans Reitzels Forlag, København. Vorhees, C. V. (1989): Concepts in teratology and developmental toxicology derived from animal resaerch. I Hutchings, D. E. : Annals of the New York Academy of Sciences : Prenatal abuse of licit and illicit drugs. Volum 562, New York.

Weinberg, J., Sonderegger, T. B. og Chasnoff, I. J. (1992): Methodological issues: Laboratory animal studies of perinatal exposure to alcohol or drugs and human studies of drug use in pregnancy. I Sonderegger, T. B. : Perinatal substance abuse. Research findings and clinical implications. Johns Hopkins University Press, Baltimore.

Zagon, I. S. og McLaughlin, P. J. (1992): The perinatal opioid syndrome: Laboratory findings and clinical implications. I Sonderegger, T. B. : Perinatal substance abuse. Research findings and clinical implications. Johns Hopkins University Press, Baltimore.

5.2 BAKGRUNNSLITTERATUR. (Til innholdsfortegnelse)

Kragh-Müller, Grethe (1994): Samspil og konflikter. Forlaget Børn og unge, København.